Du ser av og til: «Basert på en sann historie»?

Dette er også en sann historie som fortelles uten innpakning, da et injuriesøksmål er svært lite sannsynlig. 

Jeg har tatt vare på alle dokumenter og dommer fra rettsapparatet, slik sannheten fremstår for utenforstående. Det er uheldig at enkelte er nevnt ved navn, men de har bare seg selv å takke ved å forsøke og skjule sannheten!

Saken har utgangspunkt i et kausjonsansvar overfor Bergen Bank, senere Den norske Bank. Flere tidligere ansatte i DnC spiller hovedrollene. Injuriesaker får ofte først virkning når «sannheten» fører til inntektstap, og enda verre; en tilværelse hvor Staten må fø på vedkommende.

Dramaet starter i 1990, eller rett etter Jappetiden. Norge har fått en ny Finansavtalelov etter en jobb gjort av Banklovkommisjonen som ble ledet av Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Carsten og jeg kjente hverandre fra tidligere og var på «hils».

I forbindelse med avvikling av et næringslivsengasjement som ikke lyktes, oppsto det et kausjonsansvar overfor Bergen Bank/DnB. Banken ble nå tilbudt tilleggssikkerhet i en leilighet som skyldner nettopp hadde kjøpt, men det var klart allerede året før at verdien av leiligheten ikke ville innfri hele lånet. Bankens mann het Vegard Sæten og som senere ble banksjef i DnB.

Leiligheten ble solgt i mars og oppgjøret ble av eiendomsmegler forutsatt satt inn på høyrentekonto i DnB. Høyrente på dette tidspunkt var 12% og lånerenten var 15-16%. Det tok usedvanlig lang tid å få innfridd lånet, ca. 3 måneder. Etter at lånet var avregnet ble det oppdaget at banken hadde satt opp lånerenten da oppgjøret ble innbetalt og innskuddsrenten ble satt til bare 3,5%. Bankens underslag av klientmidler kostet meg i overkant av kr. 20.000. Dette ble forsøkt skjult ved at renter for innskudd og lån var slått sammen. Dette var såpass uvanlig at Depotavdelingen hadde skrevet på avregningen; «Ifølge Vegard Sæten». Det var således ingen tvil på hvem som hadde «regnet feil» og svindlet bankens kunde.

Da jeg tok opp bankens urimelige atferd ved Vegard Sæten med DnB, gikk en annen banksjef i DnB Lars Martin Fjellheim til min arbeidsgiver Norges Kommunalbank og hevdet at jeg "hadde forsøkt å få bedre vilkår enn normalt for kunder i DnB". DnB ba om at Kommunalbanken «ryddet opp». Båndet mellom DnB v/ Lars Martin Fjellheim og Kommunalbanken var tette, noe som kom tiluttrykk at «høyre hånd for Fjellheim» kom fra min jobb i Kommunalbanken. Denne personen hadde full oversikt over alle Kommunalbankens forpliktelser og avdrag på internasjonale låneopptak. DnB fungerte til en viss grad som en avdeling i Kommunalbanken.. Da jeg påpekte dette faktum overfor viseadministrerende i banken Erik Solberg, ble jeg avvist med «det er Kommunalbanken som treffer avgjørelsene». Etter «Hagerup bråket» i Kommunalbanken, skal det intime samarbeidet med DnB til en viss grad ha blitt funnet «upassende».

Min arbeidsgiver var Norges Kommunalbank hadde en styreleder som var en tidligere statsminister Oddvar Nordli som straks fremmet avskjedssak, ikke oppsigelse, men avskjed, hvilket er strengere og gjør det vanskeligeligere å få jobb. Stein Bendixen var på det tidspunkt banksjef i Kommunalbanken. Ankeinstans for avskjedssaker var Finansdepartementet v/Sigbjørn Johnsen en person som Oddvar Nordli jevnlig delte kupe med på vei hjem til Toten.

Da Finansdepartementet var koblet inn m litt av sannheten ha falt på plass, for jeg fikk over 2 års lønn som «plaster». Det slutter ikke der. En av støttespillerne til Bendixen i Kommunalbanken ble raskt etter avslørt med underslag og ble tiltalt for dette. Noen måneder etter dette ble Bendixen satt inn på et sidesport på såkalt «ventelønn», en ordning man har i staten som overgang for personer som blir flyttet på. Ordningen var muligens ikke ment som en ordning for udugelighet, og har vært kritisert i media i ettertid.

Vi er fremdeles i 1991, men det skulle vare helt til 2005 før jeg fikk mine kr. 20.000 jeg vitterlig hadde krav på. I 1991 satt jeg meg ned og leste tilleggstudiet «Avtalerett» til 3dje. avdeling på Jussen. Det fikk jeg bruk for de neste 13 årene. DnB brukte etter hvert nærmere kr. 1 million på å hindre at jeg fikk mine kr. 20.000, men du lurer ikke et barnebarn av en tidligere regjeringsadvokat.

Banken hevdet i retten at det var innskyter plikt å forsikre seg at man har korrekt innskuddsrente, jfm. 3,5% i stedet for 12% ! Allerede i 1990 fikk vi et tillegg til loven at banker fikk plikt til å opplyse kunder op innskudds- og lånerente ved inngåelse og ved alle fremtidige endringer. Her må advokaten fra DnB som hadde sittet i Bankklagenemnda sammen med nettopp Carsten Smith, ha uttalt seg mot bedre vitende. Da jeg fremla lovendringer for dommeren, nektet denne fortsatt å dømme i tråd med loven, men ga DnB rett. Da jeg anket saken inn for lagmannsrett, hadde dette dokumentet blitt borte og dommeren var alt annet enn glad for at hevdet min rett, eller som det heter på latin «qui suo jure utitur netninem laedit». 

Motpartens advokat tok seg åpenbart nær av at undertegnede ikke aksepterte at han hadde løyet for retten.  At han fikk dette faktum på trykk i en av de siste domsavsigelser i en sak han førte for DnB, må ha gjort vondt.

Banken forsøkte seg også med en utleggsforretning selv om saken var brakt inn for retten. Hensikten var ikke å få pengene sine som folk flest skulle tro, men ett av disse prokurator triksene som bankadvokater er kjent for. Da saken kom opp for behandling i retten, hevdet banken: «litispendis».

99% av befolkningen har aldri hørt opp begrepet, men så er 99% av befolkningen heller ikke advokater. Det betyr at spørsmålet er rettslig avgjort. Ved å ta en utleggsforretning før saken kom opp for domstolen, mente banken at størrelsen på gjelden, dvs. mitt motkrav på kr. 20.000 var avgjort ved utleggsforretningen.

Sorry, DnBs juridiske avdeling, den var ikke sleip nok til å lykkes ! Jeg er ikke jurist, bare en dyktig "vinkelskriver" !

I tiden fra 1991 og frem til 2004 var 18 advokater i juridisk avdeling hos DnB involvert i en eller annen sammenheng. Dramaet er nå over, men flere advokater i DnB skal ha fått høyt blodtrykk uten at det ble ført bevis for dette i retten.

Hva har så stakkars Hagerup gjort for å bringe frem en slik vrede hos Norges største bank? Jeg tror jeg har svaret.

I perioden 1980-1984 var jeg ansatt i seksjonen med lån til Næringslivet i Oslo Sparebank, senere DnB. Som ansatt i banken hadde jeg en kunde Timrex Laftebygg som drev med salg av hytter på Engelsrud i Asker.

Kunden ble bedt om å finne seg en annen bankforbindelse da utviklingen i selskapet var negativ og pantet i leiekontrakten hadde en tvilsom verdi i følge bankens depotavdeling. Leder i Timrex gikk så til DnC i Asker som tok imot kunden og ga de nødvendige kreditter med sikkerhet i det samme tvilsomme pantet sparebanken hadde hatt.

Kort tid senere gikk selskapet konkurs og DnC overtok «pantet». Da kom Fylkesskattesjefen for Oslo og Akershus og hevdet overfor banken "at den hadde pant i feil objekt. Hyttene var en del av varelageret som banken ikke hadde tatt pant i". Litt senere ble jeg kalt inn som vitne for Fylkesskattesjefen i Lagmannsrett som den gang lå i bygningen for dagens Høyesterett, og hvor Fylkesskattesjefen selvfølgelig vant saken. Sannsynligvis basert delvis på mitt vitnemål "at banken hadde et tvilsomt pant".  

Advokaten som løy for retten, unnskyld; «husket feil», nevnt over, var ansatt i DnC på dette tidspunktet, noe jeg fikk lurt ut av ham under en pause i rettsforhandlingene. Uffda, det er ikke bare elefanter som husker godt og tar hevn på plageånder.

«Elefanten i rommet», eller blir det her i rettssalen?, kan ha vært en advokat i DnB med møterett for Høyesterett og sønn av en høyesterettsjustitiarius?

Dette er kortversjonen.

Vil du se noe av dokumentasjonen kan du klikke her.

Versjon 1

Versjon 2

Versjon 3

Versjon 4

Versjon 5

Er du fortsatt nysgjerrig, kan du jo søke på: "Prostitusjon og Peter Hagerup" på nettet?

Jeg forfattet ikke brevet.  Det ble gjort av en som er ansatt i Justisdepartementet, men jeg undertegnet og dermed åpnet himmelens sluser seg av edder og galle seg. I en tid måtte jeg fjerne telefonnummeret mitt fra off. registre.