I flere måneder i 1991 "melket" DnB v/ senere banksjef Vægard Sæten meg som bankkunde, og uten at jeg ble klar over "blodtapet". Svindelen hadde ikke blitt oppdaget med mindre jeg lette etter svindel, - for banker svindler vel ikke kundene bevist?

Saken:  Jeg kranglet i 11 år med Den norske Bank om et fillebeløp på kr. 20.000 og hvor innsatsen muligens kvalifiserer til yrke "Vinkelskriver" på gravsteinen om noen år? 

Grunnlaget var at DnB hevet en lånerente uten å varsle meg som låntager, hvilket loven krever.  Samtidig tok de imot et innskudd fra eiendomsmegler som ble avregnet til en rente 8,5% under det som var avtale for innskuddet.  Banken er også pliktig til å opplyse innskuddsrenten til kunden og endringer på denne, men dette hoppet banken lett bukk over.

Da jeg tok opp denne urettmessigheten med banken, svarte denne med å kontakte min arbeidsgiver Norges Kommunalbank og hevdet "at jeg hadde forsøkt å bruke min stilling i Kommunalbanken for å oppnå vilkår som var bedre enn de andre kunder fikk".

Dette var selvfølgelig usant, men tidligere statsminister Oddvar Nordli som var styreleder i Kommunalbanken var nokså uvillig til å sette seg inn i saken og valgte "å gi meg fyken" i form av avskjed. Ikke oppsigelse, men avskjed hvilket ødelegger dine muligheter for å få jobb i etterkant.  Jonas Støre har mange lite dyktige ledere av arbeiderpartiet å slekte på.

Etter 14 år ble DnB tvunget til å slette alle rentekrav.  DnB måtte også slette alle krav på saksomkostninger.  DnB måtte også slette kr. 73.000 av hovedstol, på tross av at jeg i 1991 kun hadde bedt om kr. 20.000.  

Utviklingen i konsentrert form under;   (Den opprinnegelige oppramsingen)

I desember 1990 fikk jeg to lån.  Ett lån til å innfri et kausjonsansvar til DnB og ett lån til kjøp av leilighet som ble kjøpt gunstig, men avtalt til senere delvis innfrielse av gjeld til banken.

I mai 1991 endret banken renten opp på lånene.  Bankens problem er at dette ble først varslet ved avregning av lånene.  Dette er ikke lovlig atferd av en bank.  

Andre kunder i DnB fikk i mai 1991 satt ned renten og dette ble opplyst i pressen. DnB fantastiske utspill overfor sine kunder, ble behørig dekket av informasjonssjef Jarl Veggan i DnB. I mangel av opplysninger trodde jeg at dette også gjaldt meg iom at jeg ikke hadde hørt noe annet fra banken?  Svindel er normalt noe man holder tyst om, og DnB var intet unntak i 1991. 

I tillegg ble oppgjøret for leiligheten, et oppgjør som innfridde det ene lånet 100% og det andre lånet 50% satt inn på lavrentekonto 3,2%, mens forutsetningen i brevet om overførsel fra eiendomsmegler forutsatte "høyrente konto".  Høyrentekonto i mai 1991 var 12%.   

Banken tok en rentemargin mellom mitt innskudd og mitt lån på nesten 9 %!   Vis meg en annen kunde i norsk bank som har blitt behandlet på en slik måte! Jeg var nyskilt, hadde flyttet til en leiet bolig og hadde høye barnebidrag.  Uttrykket "å hele salt i såret" er absolutt dekkende.

Bankens "avregningsprinsipp" er muligens ikke "åger", men det er helt klart "utbytting" når avregning på lån er skjult på en slik måte at saksbehandler i bankens depotavdeling valgte å påføre avregningsbilaget "Ifølge Sæten".  

Det er normalt bankens depotavdeling som avregner lån.  Det var ikke saken her.  Vegard Sæten grep inn i rutiner som sikrer mot utbytting av kunder og må ta skylden for at det skar seg.  Han ble forfremmet fra soussjef til banksjef kort tid senere, så det er ikke utenkelig at han var instruert av andre i banken. 

Avviket fra det normale var at en kredittmedarbeider grep inn og endret bankens rutiner.  Da går saker lettere i dass, slik som da Sæten skulle "leke depotmedarbeider".  Under sakens gang ble også gjeldsbrevet rotet bort.  Denne Sæten var virkelig "over hele banen" !  

Det var også andre overtramp på finanslovgivningen, men som jeg unnlater å nevne her. 

Saken kostet til slutt DnB ca. kr. 1 mill. i omkostninger i juridisk avdeling, renter som måtte slettes og utgifter til inkasso og namsmann "Hvor der var intet at hente"!  Jeg førte saken selv og hadde minimalt med kostnader da jeg bodd 5 minutter å gå til og fra Oslo Tingrett. 

Du kjenner til begrepet prokuratortriks?  Det gjør også advokatene i juridisk avdeling i DNB. 

Etter at Forliksrådet i Oslo hadde henvist saken til Tingretten, forsøkte DNB seg med en utpanting.  Dette hadde jeg forberedt meg på ved at all arv og forskudd på arv var gitt til mine barn. Dette hadde bankens advokat fått nyss om, spurte rent konkret om dette i Tingretten.  Å avstå fra arv er en helt legitim handling.  

Utpantningen ble imidlertid ikke tatt for å få tak i verdier, men for å stanse saken for Tingretten ved at mitt økonomiske krav på kr. 20.000 var avgjort av Namsmannen?  Dette er selvfølgelig svada og ble blankt avvist av dommeren.  Skulle mitt krav mot banken bli avvist som følge av at banken ikke fikk utlegg?  Selv en som ikke er jurist skjønner såpass.

En advokatvenn sa tidlig i saken" at dette var en sak hvor de aldri ville gi seg"!  

Never say, never? 

Om jeg er redd for å bli rammet av injurielovgivningen?  Tror ikke det.  Jeg har ført en sak for Førde Tingrett på dette grunnlag.  Min arbeidsgiver og styreleder var saksøkt av en annen hissigpropp.  Den ble tapt fullstendig av hissigproppen, men ikke i retten.

Jeg kan være infam og jeg vet det.  Jeg antok at hissigproppen ikke hadde fortalt om saken overfor sin samboer og tok en kredittopplysning på henne.  Hun ringte meg "sinna som ei fæle" og spurte hva jeg drev med?  Da jeg forklarte at jeg stilte tvil ved soliditeten til hennes samboer og tok en kredittopplysning på henne også, ble det klart at hissigproppen ikke hadde fortalt sin bedre halvdel hva som var i ferd med å skje.  Saken som skulle opp for Tingretten i Bergen ble umiddelbart trukket og han fikk våre saksomkostninger på kr. 70.000 rett i fleisen.  Hevnen var grusom, det ble inkasso over flere år for å minne ham om at Hagerup bør man av og til ikke irritere.