I flere måneder i 1991 "melket" DnB v/ senere banksjef Vægard Sæten meg som bankkunde, og uten at jeg ble klar over "blodtapet". Svindelen hadde ikke blitt oppdaget med mindre jeg lette etter svindel, - for banker svindler vel ikke kundene bevist?

Saken:  Jeg kranglet i 11 år med Den norske Bank om et fillebeløp på kr. 20.000 og hvor innsatsen muligens kvalifiserer til yrke "Vinkelskriver" på gravsteinen om noen år? 

Grunnlaget var at DnB hevet en lånerente uten å varsle meg som låntager, hvilket loven krever.  Samtidig tok de imot et innskudd fra eiendomsmegler som ble avregnet til en rente 8,5% under det som var avtale for innskuddet.  Banken er også pliktig til å opplyse innskuddsrenten til kunden og endringer på denne, men dette hoppet banken lett bukk over.

Da jeg tok opp denne urettmessigheten med banken, svarte denne med å kontakte min arbeidsgiver Norges Kommunalbank og hevdet "at jeg hadde forsøkt å bruke min stilling i Kommunalbanken for å oppnå vilkår som var bedre enn de andre kunder fikk".

Dette var selvfølgelig usant, men tidligere statsminister Oddvar Nordli som var styreleder i Kommunalbanken var nokså uvillig til å sette seg inn i saken og valgte "å gi meg fyken" i forma av avskjed. Ikke oppsigelse, men avskjed hvilket ødelegger dine muligheter for å få jobb i etterkant.  Jonas Støre har mange lite dyktige ledere av arbeiderpartiet å slekte på.

Etter 14 år ble DnB tvunget til å slette alle rentekrav.  DnB måtte også slette alle krav på saksomkostninger.  DnB måtte også slette kr. 73.000 av hovedstol, på tross av at jeg i 1991 kun hadde bedt om kr. 20.000.  

Utviklingen;

I desember 1990 fikk jeg to lån.  Ett lån til å innfri et kausjonsansvar til DnB og ett lån til kjøp av leilighet som ble kjøpt gunstig, men avtalt til senere delvis innfrielse av gjeld til banken.

I mai 1991 endret banken renten opp på lånene.  Bankens problem er at dette ble først varslet ved avregning av lånene.  Dette er ikke lovlig atferd av en bank.  Andre kunder i DnB fikk i mai 1991 satt ned renten og dette ble opplyst i pressen. DnB fantastiske utspill overfor sine kunder, ble behørig dekket av informasjonssjef Jarl Veggan i DnB. I mangel av opplysninger trodde jeg at dette også gjaldt meg iom at jeg ikke hadde hørt noe annet fra banken?  Svindel er normalt noe man holder tyst om, og DnB var intet unntak. 

I tillegg ble oppgjøret for leiligheten, et oppgjør som innfridde det ene lånet 100% og det andre lånet 50% satt inn på lavrentekonto 3,2%, mens forutsetningen i brevet om overførsel fra eiendomsmegler forutsatte "høyrente konto".  Høyrentekonto i mai 1991 var 12%.   

Banken tok en rentemargin mellom mitt innskudd og mitt lån på nesten 9 %!   Vis meg en annen kunde i norsk bank som har blitt behandlet på en slik måte! Jeg var nyskilt, hadde flyttet til en leiet bolig og hadde høye barnebidrag.  Uttrykket "å hele salt i såret" er absolutt dekkende.

Bankens "avregningsprinsipp" er muligens ikke "åger", men det er helt klart "utbytting" når avregning på lån er skjult på en slik måte at saksbehandler i bankens depotavdeling valgte å påføre avregningsbilaget "Ifølge Sæten".  

Det er normalt bankens depotavdeling som avregner lån.  Det var ikke saken her.  Vegard Sæten grep inn i rutiner som sikrer mot utbytting av kunder og må ta skylden for at det skar seg.  Han ble forfremmet fra soussjef til banksjef kort tid senere, så det er ikke utenkelig at han var instruert av andre i banken. 

Avviket fra det normale var at en kredittmedarbeider grep inn og endret bankens rutiner.  Da går saker lettere i dass, slik som da Sæten skulle "leke depotmedarbeider".  Under sakens gang ble også gjeldsbrevet rotet bort.  Denne Sæten var virkelig "over hele banen" !  

Det var også andre overtramp på finanslovgivningen, men som jeg unnlater å nevne her. 

Saken kostet til slutt DnB ca. kr. 1 mill. iomkostninger i juridisk avdeling, renter som måtte slettes og utgifter til inkasso og namsmann "Hvor der var intet at hente"!  Jeg førte saken selv og hadde minimalt med kostnader da jeg bodd 5 minutter å gå til og fra Oslo Tingrett. 

En advokatvenn sa tidlig i saken" at dette var en sak hvor de aldri ville gi seg"!  

Never say, never?  

Etter noen måneder 1991 med protester til Vegard Sæten i DnB avd. Billingstad, Asker over brudd på finanslovgivningen gikk jeg til banksjef Lars Martin Fjeldheim på DnB Aker Brygge i Oslo og fortalte om problemet. Fjellheim var også kundekontakt for min arbeidsgiver; Norges Kommunalbank, men han mente at det var riktig å forsøke å løse åpenbare feil som var gjort av banken, herunder en rentefastsettelse som stemte bedre overens med hva andre kunder hadde fått i generell rentenedsettelse i banken.

Etter at jeg muntlig hadde en avtale med Fjellheim med nye og gunstigere vilkår, kom et tilbudsbrev fra kredittmedarbeider Vegard Sæten som ga mye strengere vilkår enn avtalt med Fjellheim.  Dette var ikke hva jeg var blitt enig om med Banksjef Fjellheim og hele saken fremsto nå mer og mer som en sak hvor DnBs avdeling i Asker bevisst ønsket å fremprovosere en konflikt fremfor å løse den.

Jeg sendte da et brev til banken hvor jeg aksepterte vilkårene, men hvor jeg gjorde klart at jeg ikke ville handle mer med banken.  Min arbeidsgiver var ikke nevnt og brevet var ikke sendt til Fjellheim.  Fjellheim fikk derimot tak i brevet og "løp" til min arbeidsgiver med synet "at når jeg ikke ville være bankkunde i DnB, så gjaldt det min rolle i Norges Kommunalbank og at DnB var ute som bankforbindelse for Norges Kommunalbank.  Jeg hadde derimot flyttet min innskuddskonto til en annen bank.  Bankens ledelse satte meg nå under overvåkning for å evt. avdekke forskjellsbehandling av DnB, noe som kom frem senere. 

Fjellheim krevde imidlertid at Kommunalbanken "ryddet opp".  Da intet skjedde fra romjulen 1991, - fulgte Fjellheim opp med nye henvendelser til Kommunalbanken over 3 måneder med; "hvorfor jeg fremdeles var i Kommunalbanken"?  DnB v/ Fjellheim presset på med henvendelser til adm. dir i Kommunalbanken Bendixen for at denne skulle "få ut fingern" og sparke meg. 

Det faktum at DnB hadde "melket" meg en kunde  ikke ble hørt, - og ikke tillagt vekt.  Oddvar Nordli som var styreleder ga uttrykk for at mine opplysninger kun var tøv. En tidligere ordfører i Tromsø var også i styret. Saken ble også behandlet i Finansdepartementet og da av Sigbjørn Johnsen, Nordlis reisekamerat på toget til Mjøsas bredder.  For usakelig oppsigelse fikk jeg etterhvert 3 års lønn

 

Hvordan kunne det gå så galt for presumptivt flike bankfolk og advokater?  Minst 25 personer i DnB systemet var involvert, før kranglefantene i juridisk avdeling måtte gi seg.  

Det er skremmende hvor mange ansatte i DnB "som beviselig husket feil" da disse skulle vitne for norsk rett. Dette er et kjempeproblem problem.  Ikke alle bankfolk er kjeltringer, men en altfor stor andel av bankansatte er grådige, noe Røeggen saken er et uttrykk for.  

Selv om jeg kunne fremlegge skriftelig materiale i retten som ga en kjensgjerning, fortalte flere ganger de ansatte seg annerledes om faktum.  Det er for så vidt greit at folk av og til husker feil.  I denne saken virket det nærmest som om de ansatte var instruert av advokater i forkant på hva de skulle si?  Det største problemet er at dommere ofte liker "umiddelbar bevisførsel".  Det betyr at de legger mer vekt på et vitne som kan huske feil eller lyve, enn på skriftelig materiale hvor de må bruke hjernevinningene.

Skriftelig materiale forandrer seg derimot ikke med tiden, det kan derimot en vitne hukommelse lett gjøre, frivillig eller ikke?  

En hovedgrunn til at min sak trakk ut hele 14 år var nok at en ansatt; Vegard Sæten, fikk opptre i strid i lovgivningen altfor lenge.  Lagmannsrett hadde i 2004 ingen problemer med å forstå at renteendringer må varsles kunde for å være gyldige. Tingsrettsdommer Svendgaard skjønte ikke dette i 2002 selv etter at han provoserte fremlagt et offentlig forskrift som presiserte denne opplysningsplikt. Han ble forøvrig nokså sur da jeg måtte irettesette ham om "korrektlig lovgivning" der hvor han var satt inn som dommer.  At han derfor valgte å se bort fra forskriften da han avsa dom var derfor ikke så overraskende.  

Sæten og hans foresatte syntes imidlertid at "hemmelige rentekostnader" var helt greit.  Da må det gå galt, - når jeg som motpart hadde bedre grep om loven.  

Hvorfor ta opp en sak som i 2004 ble forlikt mellom partene?  Hovedgrunnen er at enkelte overgripere trenger å bli minnet om at man sjelden oppnår noe positivt, - når man ikke følger loven!  

DnB har gått så langt som å lage egne etiske retningslinjer, men hvor presumptivt kvalifiserte advokater i juridisk avdeling i banken klart opptrer løgnaktig i norsk rett ved å bortforklare innholdet.  En jurist vil foretrekke termen "å huske feil", men av og til er uttrykket å "kalle en spade for en spade" mer dekkende enn å "huske feil". Når man bes å vitne sant i norsk rett, så settes evnen til "kun å huske hva man husker" på en prøve... 

Når man også bruker banksjefer til å fortelle usannheter i forhold til sedvane og offentlige forskrifter, ja da er kriminaliteten satt i system.  Øverste sjef i banken i den periode hvor disse overgrep har funnet sted var Svein Aaser.  

Det dukker jevnlig opp kunder av DnB som klager over bankens behandling av dem som kunde.  Banken bør muligens etablere en egen klagenemnd av tidligere misfornøyde kunder.  I dag jobber banken etter prinsippet med den berømte "bukken og havsekken", det er "saksbehandler som gir fakta i saken", og da er ofte faktum dømt til å bli feil.  Mange av disse sakene havner i Bankklagenemnda.  Driften av denne institusjonen støttes ikke bare av bankene, men også av det offentlige.  Jeg har grunn til å tro at kostnadsfordelingen for drift av Bankklagenemnda vil bli endret, - slik at de banker som har flest saker for Bankklagenemnda (de største kverulantene), i større grad vil bære kostnader til drift av nemnda.  Det bør ikke være lønnsomt å være generelt vanskelig. 

Om jeg hadde hatt mer penger ville jeg nok ha brukt rettsapparatet "til å ta igjen", men her må jeg nøye meg meg fattigmannstrøsten; "Mer eller mindre ansvarlige skriblerier i WEB-LOGG eller blogg". 

  =   qui suo jure utitur netninem laedit ?

"Hvorfor fortelle en løgn, når sannheten gjør samme nytte"? er et visdomsord.  Vel, om resultatet kan påvirkes til å bli et annet, kan dere være fristende "å huske feil". Men som jeg har skrevet over på latin; Den som hevder sin rett, skader ingen.

Rettsavgjørelser som er rettskraftige bør man ha respekt for ut fra den vinkel at de ikke lenger kan angripes juridisk, men det forhindrer ikke at slike rettsavgjørelser kan være feil.  En rekke opptak av gamle straffesaker med et utfall av erstatningsplikt for Staten er tegn på det.  Det ville være usannsynlig om det ikke også fantes slike saker på den sivile siden hvor den ene part har jukset seg til et resultat.  Disse hjemme sidene vil gjengi hvordan DnB, Lindorff og en rekke ansatte har bidratt til å sette lovens intensjon til side i den hensikt "å vinne en tvist".

Det har vært hevdet at "Det finnes to typer kjeltringer i vårt samfunn, de som sitter inne og advokater."  Mye taler for at dette er uttrykk for livserfaring, som f. eks når man har lest igjennom disse sider.

Hvorfor tok det 14 år?  Vel, det tar tid å kjøre saker igjennom systemet;

1. gang i Bankklagenemnda 1993 (I 1997 var det Bankklagenemndas mest omfangsrike sak frem til da)
2 ganger i Forliksrådet (I 1998 og 2000)
1 gang hos Namsmannen, (I 2000)
1 gang i Namsretten (I 2000)
2 ganger i Tingrett og Byrett, (I 1998 og 2002) samt 
2 ganger i Lagmannsrett (I 1999 og 2004) og som endte med forlik

På enkelte punkter av faktum endret DnB "sitt faktum" minst 3 ganger etter at forrige for retten beviselig var ukorrekt.  Det var et kjempeproblem at banken viste seg uvillig til å gå igjennom faktum før hovedforhandling i form av prosesskrift.  Når banken så kom opp med et nytt "faktum" som ikke hadde vært tema tidligere, måtte jeg som saksøker gå tilbake i arkivene for å finne bevis for at dette faktum måtte være feil. Dette var mye av grunnen til at det tok såpass lang tid å få banken til å få avsluttet gjelden til DnB-NOR. 

En person fra DnB skal ha honnør for å være presumptivt interessert i at sannheten skulle komme frem. Det var bankens prosessfullmektig for Lagmannsrett i 2004.  Advokaten som overtok etter Sandene var klok nok til ikke å opptre som part i saken med de personlige følelser dette ofte fører med seg, men opptre som distansert jurist til å løse en tvist

Partene har forskjellig oppfatning av hva som ligger bak tvisten.  Banken vil naturlig nok hevde at det var grunnløse krav og misbruk av rettsapparatet.  Dette hevdet i hvert fall Hr. adv. Erik Sandene i DnB i et tilsvar til anke for Lagmannsretten i 2003.  At Sandene ble grinete etter å ha lest anken har jeg full forståelse for.  Den fremstilte en presumptivt kvalifisert advokat som noe frynsete i kantene.  Ikke akkurat hva advokater flest ønsker å ha som sitt ettermele.

Undertegnede vil derimot hevde at det ikke bare er elefanter som har god hukommelse.  Banken skapte i 1990 en tvist som " takk for sist" for av mitt vitnemål i 1985.  Vitnemålet i 1985 førte til at  DnC tapte en rettstvist med Fylkeskattesjefen for Oslo Akershus og hvor vitnemålet var avgjørende ved Lagmannsrett tolkning av rettsvirkningen av hva banken hadde pant i.  Banken hadde tatt pant i feil objekt.  En tidligere justisminister; - Rakel Surlien var Lagrettens leder.  Rett etter fusjonen mellom Bergen Bank og DnC i 1990 begynte problemene for undertegnede.  Advokat Erik Sandene i forrige avsnitt begynte i juridisk avdeling i DnC i 1984 og var således tilknyttet DnC da vitnemålet gikk for retten 1985.  

Erik Sandene var ingen hvem-som-helst.  Han hadde vært meddommer i Bankklagenemda i en årrekke sammen med senere Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith.  Han hadde jobbet hele sitt liv i Norges største bank og var uovertruffen som kunnskapskilde på banklovgivningen.  Når en slik superkvalifisert person forsøker å føre en tingrettsdommer "bak lyset" i retten er det dramatisk.  Når dommeren skal tro hva en privatperson uten juridisk bakgrunn kommer med av opplysninger mot en kjempe som Erik Sandene, ja da er det lett å overkjøre retten om dommeren ikke er våken og kan lovgivningen på området.  Enda verre blir det som i mitt tilfelle da jeg hevdet at Sandene påstand om bankopplysningsplikt var 100% og fremla en forskrift som bekreftet mitt syn.  Når dommeren da velger i kritisere meg for belæring og gir Sandene rett i hans falske syn, ja da er man ikke bare overkjørt, men av en dampveivals!

Saken med mitt vitnemål fra 1985 kan sikkert hentes frem fra arkiver, DnC/DnB vil sikkert ha en kopi av papirene da de var part i saken.  Da opplysningene kommer fra en ansettelse i en annen bank kan jeg vanskelig opplyse mer ut fra taushetsplikt om kundeforhold. Bankens kundeforhold er forlengst avviklet i form av en konkurs tidlig på åttitallet.  Jeg forsøkte å finne saken, men alt jeg husker er at advokatselskapet Hovin førte saken mot DnB.  Jeg har fått bekreftet fra advokatselskapet at de førte mange slike saker for Fylkesskattesjefen på 80 tallet.

Mange av Hagerupsakens papirer lar seg ikke lenger oppdrive, - bl annet har DnB rotet bort gjeldsbrevet som var grunnlag for tvisten.  Uttrykket "Det store arkivet" som alias for "søplebøtta" er nå u-gjendrivelig bekreftet av Norges presumptivt mest kvalifiserte bank, i hvert fall at den største søppelbøtta i finansverden befinner seg i DnB?

Den personlige tvisten med DnB begynte i 1991 ved at Vegard Sæten ved bankens avdeling i Asker, - handlet i strid med sedvane og offentlige forskrifter for kredittbehandling.  

Som saksbehandler økte han renten ved to anledninger uten varsel til meg som kunde. Det er klart i strid med lovgivning og sedvane.  

Som saksbehandler underslo han kr. 20.000 i rentegodtgjørelse. Det som er er virkelig graverende er at avregningen i underslaget overfor kunden ble gjort på en slik måte at en depot medarbeider skrev "Iflg. Sæten" på avregningsbilaget, - sannsynligvis da avregningen var i strid med normal bankpraksis. Bankens juridiske avdeling har bekreftet faktum ved vitnemål. Man skulle tro at en bank av DnB's størrelse da ville foreslå å endre gjeldsbeløpet når man innser at rentn er økt uten varsel?  

Nei, DnB er langt mer villig til å ta kostnadene ved å krangle i retten ved en hovedforhandling.  Det er et gammel ordtak fra de største bedriftene; "at om vi ikke vinner saken på formelt grunnlag, - skal vi i hvert fall ta rotta på deg økonomisk".  Det er utrolig at Den Norske Stat med sine etiske retningslinjer, støtter opp om en slik kultur! Enda mer dramatisk er det at Den Norske Stat som er største aksjonær i DnB og som nå er klar over misbruket, - ikke gjør noe med å rette opp urettmessigheten.

I 1991 ble et lån ble sagt opp av Vegard Sæten.  Jeg ringte ham da og sa at det var eiendomsmegler som hadde styring på salg av leiligheten og Sæten bekreftet da på telefon at manglende innfrielse av et avdrag ikke skulle få følger frem til en leilighet ble solgt. Lånet ble sagt opp for å tvinge frem strengere vilkår i en periode hvor andre kunder fikk lempeligere vilkår.  Særbehandlingen bekrefter igjen en vilje fra DnB til å skape konflikt og "nå skal vi kjølehale Hagerup etter hans vitnemål fra 1985."

I retten benektet Sæten at en slik samtale på betalingsutsettelse hadde funnet sted.  Hvordan kan det da ha seg at banken over de neste 3 måneder ikke sendte purringer på "et ikke betalt avdrag" (misligholdet)?  Slik purring ligger automatisk i bankens systemer.  Det som må ha skjedd er at noen, mest sannsynligvis Sæten hadde grepet inn og overstyrt purringsrutinen.  Dette får den effekt at kunden er i god tro at utsettelse er gitt, mens banken i det skjulte jobber med å etablere mislighold på lånet, noe som gir grunnlag for endring av vilkår.  Sjofelt? Selvfølgelig, men slik atferd er godt egnet til å skape konflikt. Når man så ser hva som skjedde ut over høsten 1991, etterlater hendelsen våren 1991 ingen tvil at det var nettopp konflikt som var bankens hensikt.

Sætens falske atferd våren 1991 var sterkt medvirkende til at all fremtidig kontakt skjedde skriftlig.  

Denne skriftlige dokumentasjon ble da også avgjørende for lagmannsrett i 2004.  Mens DnB og HR. adv. Erik Sandene i stor grad baserte seg på egne muntlige utsagn i retten i 2003, ble saken for lagmannsrett i 2004 i hovedsak kjørt på dokumenter.  DnB ble tvunget til å forholde seg til en skriftlig sannhet isteden for sin egen "muntlige sannhet".

Hvorfor fikk jeg ikke purringer på et ubetalt avdrag?  DnB har trolig rutiner som purrer opp kunder som ikke betaler?  Det er helt usannsynlig at en bank av DnBs størrelse glemmer å purre på manglende betaling av et avdrag! Under ed i Tingrett hevdet Vegard Søten at han var helt sikker på at utsettelse med betaling ikke var gitt!??? Det må bety 

at bankens elektroniske datasystem har en egen fri vilje som selv bestemmer om Hagerup skal få purringer og helt uten inngripen fra Vegard Sæten eller andre i DnB! Dette er selvfølgelig svada, noe Sæten rimelig sikkert er klar over.

Vegard Sæten kunne ikke forklare i Tingretten hvordan dette kunne henge sammen.  Dommeren hoppet like godt over dette punktet i dommen! Problemet med vitnemål er om man ikke forteller sannheten i utgangspunktet, er at man vikler seg inn i en hengemyr av dubiøse forklaringer som etter hvert får preg av en dårlig røverhistorie. 

Slik atferd bidrar til å gi banknæringen et tvilsomt rykte. "Å fortelle sannheten" i retten kan være ubehagelig, men da kan man i ettertid stå med "rak rygg".  Bankens advokat Erik Sandene var rimelig rask med å fortelle Tingretten at det nå var gått 10 år og dokumentene nå var makulert.  Han unnlot å nevne at dokumentene var etterlyst flere ganger før 2003 og at Juridisk avdeling heller ikke hadde funnet disse dokumentene under en grundig gjennomgang som tok 16 måneder fra 1993.  Å ikke finne dokumentene i 1994 og så hevde for retten "at det var gått for lang tid", er muligens ikke en løgn, men det er i hvert fall ikke "den hele og fulle sannheten" som norsk og utenlandsk rett stadig etterlyser.  Det faktum at banken også hadde rotet bort omsetningsgjeldsbrevet understøtter en sterk vilje til å krangle, - fremfor å være løsningsorientert. 

Sæten hevdet under ed i Tingretten at  han kun gjorde hva hans foresatte hadde instruert at han skulle gjøre.  Han  hevdet også at renten ble økt i januar 1991, men her med et varsel som ikke ble iverksatt som følge av at leiligheten var under salg.  En økning av renten ville ikke få frem et raskere salg og andre kudner fikk ikke høyere rente på dette tidspunkt.  Renten var forøvrig satt bare 6 uker i forveien som et ledd i forhandlinger med kunden.  Å sette opp renten etter bare 6 uker får den virkning at det skapes grunnlag for en konflikt.  Banken trakk også varselet om renteøkning tilbake etter sterke protester.  Det var Vegard Sæten som økte renten.  Igjen ser man hvordan Vegard Sæten skaper grunnlag for en alvorlig konflikt med en kunde ved å plukke ut en bestemt kunde for renteøkning.

Om bankens advokat Erik Johan Sandene, eller andre, trakk i trådene i 1991 for å skape en konflikt ut over høsten 1991 og våren 1992, - kom ikke frem under behandlingen i rettsapparatet, ei heller hvem av de foresatte som hedde instruert Vegard Sæten til å handle slik han gjorde i 1991. 

Under en forklaring om hendelsesforløpet i 1991 måtte min prosessfullmektig Roy Kulblik nærmest lede Sæten som en blind mann gjennom hendelsene for han husket ikke hva som hadde skjedd?  Bankens prosessfulmektig den gangen fikk sparken dagen etter at det var falt dom i saken.  Hun vant saken for DnB, men Banksjef Fjellheim skal ha vært rasende over at han og sæten var blitt så dårlig instruert på forhånd?  Jasså, det er slik DnB vinner sakene.  Vitnene preppes på forhånd om hva de skal si, - ikke nødvendigvis hva de husker av hva har skjedd?

Ved vitnemålet for Tingretten noen år senere var "husken til Sæten" ikke et problem. De første 10 minuttene av Sætens forklaring gikk uten innblanding fra adv. Sandene.  Ting som han knapt husket fra en lignende forklaring 5 år tidligere, var nå "helt klare erindringer"?  Sæten er et av de få mennesker som husker bedre etter hvert som tiden går, men når det gjaldt å huske hvem som hadde instruert ham i 1991, et spørsmål han var helt uforberedt på, ja da ble en rekke mulige personer nevnt som mulige alternativ.  

Da jeg i 1997 tapte i første rettsinstans med en søksmål på et annet rettsforhold og  hvor byrettsdommer Nikolai Skarning stemplet min atferd som korrupt, - så stakk en en liten "djævel" i meg.  Han og mange senere presumptivt kompetente jurister valgte å se helt bort fra elementet "provokasjon" ved at DnB hadde hevet renten på lån uten varsel.  Når man så tar kontakt med banken for "å få sin rett", ble jeg av tidligere statsminister Odvar Nordli stemplet som "en som hadde blandet rollen som ansatt hos en betydelig kunde av DnB med et privat kundeforhold til samme bank for å oppnå bedre vilkår på et lån".  En skulle nesten tro at Nordli hadde gått på en skole for prokurator triks?

Når man krever at banken skal justere gjeld for "urettmessig beregning av renter fordi renteøkning ikke er varslet" så er det en blanding av kortene?  Og Nordli har vært statsminister?  Er et noe rart at enkelte politikere blir behandlet som spedalske?

Når man befinner seg i retten kan mye leses ut fra dommernes spørsmål til partene.  Viser dommeren liten eller ingen interesse til å forstå ditt sakskompleks, ja da er saken tapt.  I Lagmannsrett hvor jeg tapte saken på det første rettsforholdet, så viste både dommer Hilde Wiesener Haga og Jørgen Wilberg hva de mente om søksmålet før saken ble tatt opp til doms.  Dommer Vincent Galtung, - stilte derimot en rekke spørsmål som tydet på at han forsøkte å forstå min fremstilling av faktum.  Hans atferd var slik en dommer bør opptre.  Dommere får tross at betalt for å stille opp og de skal ikke gjøre seg en mening om skyld før partene har sagt sitt?  

****************

Etter å ha tapt i Oslo Byrett, Borgarting LR, Namsmannen, Namsretten og så Oslo Tingrett,  vant jeg frem med et forlik i 2004 i Borgarting Lagmannsrett.  

DnB hadde nå endret forklaring på flere punkter så  mange ganger at de hadde nærmest "sluppet opp for nye røverhistorier". Det er neppe noen steder det "huskes" så mye feil som i norske rettssaler og juristene og banksjefene i DnB er absolutt "de flinkeste guttene i klassen"!

Forliket i 2004 gikk ut på at jeg betalte kr. 180.000 av en 10 å gammel ubetalt gjeld på kr. 253.000.  Underveis hadde DnB lagt til renter og omkostninger med flere hundre tusen, - "inntekter" som var nokså imaginære underveis mot forliket.  DnB gikk faktisk så langt i sin atferd på å plage en kunde at de beregnet strafferenter i strid med lovgivningen, noe de selvfølgelig ble tunget til å innrømme.  Om man skulle inkludere all triksingen med tall var gjelden langt over en mill i 2004.

Det er mulig at ikke alle i Juridisk avdeling i DnB var kjeltringer, men de gjorde faktisk en ganske god jobb over mange år med å overbevise meg om det motsatte.  Ubetalte saksomkostninger kr. 65.000 fra Borgarting LR fra 1998 ble strøket om en del av forliket, likeledes saksomkostninger fra Oslo Tingrett i 2003 og Borgarting LR i 2004.  

I Tingretten i 2003 kunne hverken DnBs prosessfullmektig eller dommeren forstå at dette var et rimelig krav for å få til et forlik at kr. 65.000 skulle inn i et rettsforlik.  Ja, man kunne nesten få inntrykket av at hverken dommeren eller prosessfullmektigen ønsket et forlik i 2003 ved å sette helt urimelig krav for å få til et forlik?  Det er nokså påfallende å lese dommen fra 2003 hvor "jeg har både motpart og dommer på samme side av bordet, ved at det kun var meg som hadde feil", mens det i lagmannsrett ett år senere, raskt ble klart at tonen nå var en helt annen.  

På ett av punktene i 2003 "hvor DnB innrømmet at her hadde Hagerup rett, ble av dommeren fremstilt som en tvil hvor han lot meg vinne frem med min påstand om erstatning". Slik atferd gir grobunn for spekulasjoner på et samarbeid mellom dommer og motpart i Tingretten, eller at dommeren ikke hadde den nødvendige kompetanse.  

Det gjør seg muligens godt i en prosedyre, mens advokatene i DnB har ikke utmerket seg med å opptre spesielt rent i travet på oppløpet i retten.  Den eneste advokat jeg kan omtale i rosende ordelag er Kristine E. Richardsen (2004).  Hun kom med et par feil, men det var feil som tidligere advokater i DnB hadde hevdet i skriftlig materiale og prosesskrift og da blir de mer et hakk i plata enn forsøk på å villede retten.  Hun ordla seg på en måte som jeg var en motpart, fremfor de andre advokatene fra DnB som ga uttrykk for at "jeg var en bankkunde med uvilje til å gjøre opp for seg".  

Hva dreide saken seg opprinnelig om?  Jo en renteheving fra 12% til 12,75% i 1991 etter at andre kunder fikk lavere rente.  Min gevinst ved forliket over, - var langt større den urimelige kostnad jeg motsatte meg i 1991.

Hva kostet det partene?

Undertegnede hadde ca. kr. 135.000 og DnB mer enn kr. 900.000 i rene utlegg/sletting av gjeld på;

1. gang i Bankklagenemnda (I 1997 var det Bankklagenemndas mest omfangsrike sak frem til da)
2 ganger i Forliksrådet 
1 gang hos Namsmannen, 
1 gang i Namsretten 
2 ganger i Tingrett og Byrett, samt 
2 ganger i Lagmannsrett.  Hvorfor så mange runder?  

Jo, på tross av skriftlig anmodning om møter for å løse saken i minnelighet, avslo banken slike møter.  Banken ville ha sin dag i retten, vriompeisen!

Derfor ble banken stevnet først for å ha opptrådt grovt uaktsomt, en sak Hagerup tapte, og deretter for det banktekniske som var grunnlag til den tapte saken, - før DnB tilslutt valgte å forlike saken da alternativet må ha fremstått som mindre gunstig.  

Allerede i 1998 signaliserte banken ved sine prosessfullmektiger, "at dette var en prinsipp sak hvor de aldri ville gi seg."  Når banken så allikevel valgte å kaste inn håndkleet i 2004, så vant fornuften over "prinsipprytteren i DnB".  Lagmannsrett ville neppe ha hatt annet alternativ til å avsi en dom som den gangen ikke gikk i DnBs favør. 

Advokat Siw Bergit Pedersen hevdet at "sersjantsjiktet var imot å løse saken" i 1996. Det var ikke en banksjef, men f. eks en avdelingsleder eller en soussjef. Vegard Sæten var en saksbehandler i 1991 som kan ha steget i gradene frem til 1996, før han ved vitnemål i 1998 bekreftet at han var ass. banksjef.  Banksjef Lars Martin Fjeldheim var ikke i sersjantsiktet i 1997 for han var banksjef allerede den gang og således sidestilt med bankens styre når det gjelder ansvar. Mye tyder på at banken kan takke Vegard Sæten for at det ble konflikt, en konflikt som her er omtalt og som ikke er særlig rosende for DnB. 

Siw Bergit Pedersen største bragd var å hevde overfor Bankklagenemnda at en renteoppgang i 1991 var et ledd i en generell renteoppgang for denne type lån.  Hun innrømmet senere i Tingretten at hun kunne ha tatt feil, men at opplysningen var kommet til henne fra andre i banken.  Dette er ansvarsfraskrivelse og ikke å ta ansvar for egne handlinger.  Om hun hadde lagt seg flat i Tingretten og beklaget den åpenbart usanne påstanden kunne hun ha fortjent respekt.  Hun valgte annerledes.  Pressen var i 1991 full av uttalelser fra DnB at nå skulle renten ned, noe som også var opplyst av meg til adv. Pedersen.  Det er ofte lurt å være lesekyndig nr man leser motpartens korrespondanse!  

En vesentlig årsak til at det ble flere runder i retten var bankens uvilje til å svare på spørsmål før rettslig behandling.  I retten får man sjelden mulighet til å kontrollere innholdet av motpartens utsagn.  Når bankens utsagn i retten ikke viser seg å være korrekt, ja da ligger det åpent for en ny rettslig behandling.  Litt av grunnen til forliket i 2004 var at banken hadde endret sin forklaring såpass mange ganger, at ytterligere "utdyping" ville by på visse problemer uten å bli tatt for mened ved tidligere behandling.

En assisterende banksjef i DnB som var involvert i saken sa engang til meg at han hadde lært mer om bankvirksomhet av meg enn av noen annen.  DnB valgte en motstander for tvisten over 14 år hvor man absolutt hadde en verdig motstander.  Som barn lærte vi andre at du normalt får bank av større gutter.   Noen lærer aldri, andre tror at penger betyr alt og at de kan ta rotta på motparten bare man bruker nok penger.  Utfallet av denne saken bekrefter unntaket fra denne "bølle-regelen".

Tidligere har jeg nevnt at noen større selskaper bruker sin økonomiske makt til å knekke en motstander.  Kr. 135.000 for meg er en langt større utgift enn kr. 900.000 er for DnB, men på den annen side oppnådde DnB også med et slikt resultat å få en grinete, bitter og surmaga" tidligere kunde.  Når folk søker på nettet på Lars Martin Fjeldheim, Siw Bergit Pedersen og ikke minst Vegard Sæten vil denne saken dukke opp.  Godt for dem!

Hva oppnådde partene ?

Undertegnede fikk slettet mer gjeld enn det som var utgangspunktet i 1991. Da jeg tok kontakt med Lars Martin Fjellheim i bankens valutaavdeling i 1991 var  kravet under kr. 10.000,-.  Som følge av bankens uvilje til å få saken ut av verden gikk jeg etter hvert dypere inn i bankens beregninger, rentesvindelen kom for dagen og da vokste kravet.  Om banken hadde handlet annerledes i 1991 da jeg først tok kontakt med Sæten, - ville utviklingen blitt en annen.

Jeg fikk en "juridisk utdannelse på kontraktsrett" som har styrket min arbeidsdag når det ikke er yppet til strid med DnB.  Det en tendens i rettsapparatet å la ufaglærte jurister, eller "vinkelskrivere", - slippe til i rettssalene slik at flere kan få sin sak opp for retten uten å ende som gjeldsoffer.  Undertegnede står følgelig bedre rustet "med utdannelse fra DnB" til nye kamper mot vindmøller eller andre hindringer i vår vei. 

DnB oppnådde å holde Bankklagenemnda, Lindorff og andre støttespillere engasjert i lang tid.  Det er godt vi har bedrifter som sørger for tilnærmet full sysselsetting?

Jeg mistet riktignok jobben i Norges Kommunalbank, men fikk nærmere 3 års lønn som kompensasjon for avskjeden. Å få en slik kompensasjon for avskjed er muligens norgesrekord da man normalt for "nada".  For DnB ble saken også en belastning.  Etter hva jeg har forstått ble forholdet mellom DnB og Norges Kommunalbank aldri det samme etter min avskjed.  Finansdepartementet som har ett visst tilsyn med Kommunalbanken "skal ha ment at Kommunalbanken bør ha et profesjonelt forhold til andre banker".  I DnBs tilfelle hentet de tidligere ansatte i Kommunalbanken til stillinger i DnB for slik å få oversikt over Kommunalbankens indre liv.  I min tid i Kommunalbanken kom DnB med regneark som vist bankens behov for fremtidig finansiering og "skulle hjelpe oss".  Det hele ble et sammensurium og jeg forstår godt at det ikke var i DnBs interesse å ha meg der til muligens å forkludre et lønnsomt fellesskap.  

Med en slik sammenblanding av roller som mellom Lars Martin Fjeldheim i DnB og Stein Bendixen i Norges Kommunalbank, - kunne man like godt ha slått sammen bankene. 

Hvorfor tok det hele 14 år?

Problemet er advokaters lemfeldige omgang med begrepet sannhet.  Man skulle tro at bankfolk generelt sett ikke har "hensikt å skade" i sin kundebehandling?  Når banksjef Vegard Sæten først hever renten uten å varsle meg, og når jeg kontakter juridiske avdelingen i DnB via Bankklagenemnda for å få sannheten, så blir Bankklagenemnda fortalt en røverhistorie at min rente økning ikke var den eneste sommeren 1991, "renteøkningen omfattet i det vesentlige alle lån i boliglånporteføljen". Advokat Siw Bergit Pedersen bekreftet for Oslo Tingrett i 2004 at sannheten nok ikke stemte hva hun hadde forklart overfor Bankklagenemnda. "Andre hadde gitt henne opplysninger som ikke var korrekte!"  Enten så løy adv. Pedersen eller så hadde noen løyet for henne.  Det merkelige i saken er at verken prosessfullmektig for DnB (Erik J. Sandene), eller tingsdommer Svendgaard tok noe særlig ansvar for at banken hadde fremmet usanne opplysninger,  opplysninger som var egnet til å gjøre sannsynliggjøre termen "sannhet", slik DnBs juridiske avdeling presenterer "sannhet".

En juridisk forfatter; - Arne Torvund skriver i sin bok en hendelse som fant sted i DnB;  Pengekravsrett s. 155-156 (ISBN 82-1301799-4);  "Et klart eksempel på en avtl § 33 situasjon finner man i RG 1991 s. 650 Oslo Byrett. Det var her stilt kausjon som sikkerhet inntil en pantobligasjon var tinglyst. Grunnen til at man trengte slik tilleggssikkerhet, var at tinglysing hos Byskriveren i Oslo den gang tok lang tid. Da kausjonen ble gitt, visste banken at kjøpekontrakten på leiligheten (panteobjektet) var hevet som følge av manglende betaling, og at pantobligasjon utstedt av kjøper av den grunn var blitt nektet tinglyst. (For ikke å fremstille banken som større skurk enn den faktisk var, må det sies at det først og fremst skyldes sviktende internkommunikasjon i banken at kausjonen i det hele tatt ble akseptert." 

Banken det her er tale om over er selvfølgelig DnB, og "sviktende internkommunikasjon" kan være godt å ty til når man skal unndra seg ansvar.  Selv om undertegnede viste til dommen i Tingretten og det rettslige prinsipp at det påhviler banken et ansvar, så valgte tingrettsdommer Svendgaard ved Oslo Tingsrett å utelate slike ubehaglige opplysninger i sin dom.  Det ligger selvfølgelig innenfor hans dommergjerning hva dommeren vil legge vekt på. Mye tyder på at om "feilinformasjon internt i DnB" faktisk er reglen fremfor unntaket, så dette må styrke DnB's renommé som "en stadig større skurk", - iht. Torvund?

Tingrettsdommer Svendgaard forsøkte forøvrig å hindre meg i å referere denne dommen.  Først var det bare DnB ved Erik Sandene som skulle få anledning til å vise til dommer.  Da jeg etter protester fikk slippe til, begynte tingrettsdommer Svendgaard å bla uinteressert i sakens papirer. 

Vegard Sæten husket lite ved sitt vitnemål for Oslo Byrett i 1998 og måtte hjelpes gjennom sin forklaring av adv. Roy Kulblik.  Dette er den normale hukommelseskurven for 99,99% av den norske befolkning.

I 2004 kom forklaringen for Oslo Tingrett om samme forhold som om det skulle ha skjedd tidligere på dagen!  Folk flest husker dårligere med tiden.  Dette gjelder ikke banksjef Sæten. Hans hukommelse i grafen under er omvendt proporsjonal med den til folk flest, - men så han ble muligens "preppet" av adv. Erik Johan Sandene (Møterett for Høyesterett), - før sitt vitnemål?

 

Grafene er et svært godt eksempel på at umiddelbar bevisføring for norsk rett gir uriktige dommer.  Det er forståelig at norske dommere ønsker en slik ordning ved at de kun trenger å sitte og lytte til partenes påstander, men  skal det lønne seg å ljuge i norsk rett? Ja tenke seg det?

I den første saken for Oslo Byrett så slapp jeg en bemerkning at en navngitt ansatt i Norges Kommunalbank var arbeidsledig da han "ble ansatt", nærmest etter prinsippet "å ha et sted å gå til".  Banksjef Fjeldheim som satt med brukket bein i retten ristet voldsomt på hodet av denne "uhørlige opplysning", men moro ble det først dagen da adm. direktør Stein Bendixen i Norges Kommunalbank skulle vitne.  Nå er det et sundt prinsipp at vitner ikke skal følge med i rettens forhandlinger slik at de ikke skal få mulighet til å tilpasse sin forklaring til hva som er sagt tidligere.

Stein Bendixen plumpet uti med begge beina.  Det var omtrent som å sette i et duracell batteri i gamle Bendixen.  Bendixen snekket uten å puste i nærmere 20 minutter før rettens formann Nikolai Skarning fikk stoppet ham.  Før dette skjedde, var skaden allerede gjort.  Stein Bendixen fortalte uoppfordret at det var nok riktig slik Hagerup hadde forklart for en hoderistende Lars Martin Fjeldheim dagens før og at denne personen i Norges Kommunalbank var arbeidsledig da han ble ansatt. 

Om DnBs prosessfullmektig ble kritisert internt og så sparket for "manglende prepping" av bankens vitner ved min sak, er det sannsynlig at Banksjef Fjeldheim grep inn etter at jeg slapp min lille "ufine opplysning om den senere adm. dir i Norges Kommunalbank" og preppet Bendixen om hva jeg hadde sagt dagen i forveien, - helt i strid med et internasjonalt rettsprinsipp!

Spørsmålet om muligheten for en karriere i Norges Kommunalbank var tema under dag 1 i erstatnings søksmålet (1998) mot DnB på "medvirkning til usakelig oppsigelse".  Den som ble min nye sjef i Kommunalbanken var arbeidsledig da han ble ansatt, og ble ansatt nærmest for å ha en arbeidsplass å gå til. Fjeldheim i DnB ristet energisk på hodet under min forklaring.  Utsagnet var upassende, men jeg tok det med for å se om Bendixen ville bli preppet av DnBs advokat eller av Fjellheim før sin forklaring dag nr. 2. Bingo!  Noen sa til meg at jeg kan være uspekulert, men jeg forsøker å være bare snill.

Hvordan hadde Bendixen fått kjennskap til Hagerups utsagn?  Ja det ble aldri klarlagt.  Det var hverken fra undertegnede eller min advokat, så da står vi igjen med rettens 3 representanter, Lars Martin Fjellheim og bankens prosessfullmektig Kristine Lampe.  Noen tystet!  Det var et nært forhold mellom Bendixen og Fjeldheim, er Fjeldheim den sannsynlige synderen.

Det er slik DnB vinner sine saker; ved utidig påvirkning av sine vitner.  Det har alltid vært et sundt prinsipp i norsk rett å aldri si mer enn det man blir bedt å uttale seg om. 

Kristine Lampe gikk i også i denne fella. Hun stilte et spørsmål ut fra interesse og hvor hun ikke visste svaret. Hagerup hadde skrevet brev til Kredittilsynet om Fjellheims atferd tidligere i saken.  Banken hadde ikke fått kopi av brevet og Kristine lurte hva som sto i det.  Da kunne jeg ikke dy meg med å svare hva Kredittilsynet hadde svart og la til;  "og således koblet Fjellheims handling som klart uaktsom."  Fjellheim skal ha blitt rasende over at han ble dårlig "preppet" av adv. Lampe for "ekle spørsmål" fra min prosessfullmektig.  Han skal ha vært instrumental i at Frk. Lampe raskt "fikk fyken" i bankens juridiske avdeling og hun heter sikkert noe annet i dag.

Adv. Erik Johan Sandene har vært meddommer i Bankklagenemnda i nærmere 10 år, samtidig med at han praktiserte bankjuss i DnC/DnB.  Det er nok ikke å ta for hardt i at det knapt var noen i Norge som kan mer om området "Bankvirksomhet" fra et juridisk synspunkt enn ham.  Han er nevnt tidligere og senere vil jeg komme tilbake til hans atferd.

I løpet av sakene forklarte ansatte i DnB seg usant på en slik måte at det måtte ny sak til for å få "frem sannheten".  En advokat (som ikke har noe med DnB i å gjøre), - sa etter forlik i saken;  "Ja de venter til de er i hovedforhandling før banken forklarer seg gjennom sine vitner, - Svina!" Da jeg i etterkant av hovedforhandling fant bevis for at sannheten var en annen enn "sannheten" slik den ble presentert av advokater og banksjefer i DnB, - var det klart for en ny runde i retten.  Hvorfor fortelle en løgn om sannheten gjør samme nytte?  Vel, her er vi ved kjernen av problemet; Etikken slenges ut i havnebassenget ved Aker Brygge!

Lindorffs noe tvilsomme forretningsførsel

Tingrettsdommer Svendgårds dom

Tingretten 2001

Anken for Lagmannsrett som "sier det meste om punktet over".

La Grande Finale

Det er flere ansatte i DnB som beviselig har vitnet i strid med faktum i norsk rett og fremsatt usannheter, unnskyld "husket feil".  Skribleriene over er en omtale av hva DnB har sagt og opplysningene vil da ikke være ærekrenkende.  

Et utsagn som er sant kan være ærekrenkende, men det skal sannheten føre til inntektstap i den grad at man blir arbeidssøkende hos NAV.  Utsagnet må nærmest ruinere vedkommende og i dette tilfellet forsvarer arbeidsgiver sine ansattes handlinger og da kan man gå lenger i sine insinuasjoner om urent spill.  

Når DnB har plaget en kunde i mer enn 10 år med pjatt og løgn i et forsøk på å hindre rettferdighet, så bør det være lov å plage de ansvarlige?  Det er litt av hensikten med disse sidene, ved siden av å hindre at noe lignende skjer igjen i Norges største bank.  Også en dommer ved Oslo Tingsrett er kommentert i saken for sin noe merkelige atferd i behandling av bevis.  

Jeg har reist meg etter sakens avslutning i 2004 og bor nå i en gjeldfri leilighet med penger på bok.  Jeg er ikke lenger interessert i en kompensasjon fra DnB, men om DnB tar ansvar og gir en større beløp til et veldedig formål etter mitt valg, - ja da kan jeg legge saken bak meg.